Meny

Ørnes Begravelsesbyrå as
Gammelveien 3
8150 Ørnes

Mail: terjeellen@gmail.com
Telefon: 97020731

Vi står til tjeneste med alt
vedrørende dødsfall og begravelser. 

Hilsen
Terje Isaksen

Søk i sidene våre
Du er her: FORSIDEN>Gudstjeneste, Dåp, Vigsel, Begravelse>Gudstjeneste>Biskopens avskjedsgudstjeneste
Biskopens avskjedsgudstjeneste

Biskopens avskjedsgudstjeneste

2006-12-06
        Avskjedsgudstjeneste 22 oktober 2006 i Bodø domkirke
20 søndag etter pinse Prekentekst: Hebr 11,1-4.7-10
25.10.2006
Vårherre i vårres verden - Vår Herre i vårres verden
Biskopen i Sør-Hålogaland har et fantastisk bispedømme å være i. Og en ekstra bonus er å få iføre seg bispekåpa vår, å kle på seg himmel og jord, slik kunstneren Ann Rasmussen uttrykker seg. Et stykke nordlyshimmel og mørketidas blåskimmerjord. Bispekåpa har bare ett særskilt kristent symbol. Det er den gyldne trekanten på ryggskjoldet. Et eldgammelt symbol på den treenige Gud. Hun fortalte oss at den trekanten fant hun igjen i det praktfulle glassarbeidet i kirkens front. Hun så det faktisk først etter at skissen var laget.
Når vi skal lete etter den treenige Guds tegn i alterbildet vårt, finner vi det ikke på toppen i himmelherligheten eller i den overveldende himmelfartskristus. Vi finner det i fiskernes båt. Der de retter ryggen et øyeblikk midt i slitet under den kosmiske begivenheten over dem. Midt i arbeidsplassen gir sola en gylden trekant i stavnen på båten: Den treenige Gud. Vårherre i vårres verden. Nettopp slik vi har formet slagordet for bispedømmet vårt.
Denne vårherre i båten er ikke en trivelig egenutgave av en passelig nordlandsgud. Ikke bare en trygghet å gripe til når livet trues og uværet tar overhånd. Det er en Treenig Gud. Skaperen, Frelseren og Helligånden. Nettopp den treenige Gud er i båten. En gud som er livets Gud. Han har omsorg for Hele livet. Ingen er mer opptatt av livet vårt enn Gud er. Han har jo funnet det opp. Han har skrevet bruksanvisningen. Og han rår over det. Han er HERREN med store bokstaver.
Han er Frelseren som har satset seg selv for å redde livet. Han er HelligÅnden som gir livet liv.
Denne søndagen handler det om troen på denne Gud, treenigheten midt i våre liv. Vår Herre i vårres verden.
Teksten er hentet fra Brevet til hebreerne kap 11. Vi reiser oss og hører den lest:
Hver av oss har vår fortelling om troen. Troen i mitt liv. Min troshistorie begynner med hodet. I alle fall i hodeenden. Men den begynner ikke inne i hodet, med de kloke tanker. Den kommer utenfra. Da jeg ble fraktet på spark til kirken en vintersøndag mellom jul og nyttår. Det var krig og kaldt. Inne i varmen ble jeg viklet ut av teppene og holdt over døpefonten. Livskilden. Der begynte min tro. I hodeenden. Ikke innenfra. Troen min kom utenfra. Ja, ovenfra. Her ble jeg møtt av Guds tanke og handling. Når jeg baler med tro og tvil. Ikke minst det siste. (Når jeg har tenkt meg trett til døden, si så hva du har tenkt, o Gud.) Da sier Han: Jeg så deg først!
Det var han som fant meg, før jeg fant ham!
Men det er en tro som ikke forblir i hodeenden! Den får hele meg til å forholde meg til det vi ikke ser. Bilsakkyndig til kjøreeleven: "Hva vil det si å ferdes hensynsfullt, aktpågivende og varsomt?" "Det må ful vara å sjå det en itte ser.."
Å se det vi ikke ser, det er troens prosjekt. Troens øye ser det, som det heter i salmen. Og det gjentas gang på gang i dagens tekst: Det vi håper - det vi ikke ser- det som ennå ikke var synlig. Noas tro viste seg i øks og sag. I et komplett uforståelig, et latterlig prosjekt. I en gal manns tanke.
Troen tror på noe usynlig. Og troen er usynlig. Men den blir ikke inni hodet i en usynlig verden. Den tar i bruk hele kroppen. Hele meg. I tro var Abraham lydig. Hans tro satt i beina. Han dro av sted uten å vite hvor han kom.
Fortsatt er den tro som sitter i beina viktig. Troen lever ikke bare av luft og kjærlighet til naturen. Troen trenger næring. En kristen tro er avhengig av å komme seg til Troens hus. Troen trenger sin del av søndagsplanene våre. Jeg startet min prestetid med å advare mot vanekristendom. Nå ender jeg med å tale stort om den, ja, velsigne den. Den gode vane, som lærer meg og mitt hus å bruke den kirken jeg tilhører. Der søker jeg næring for troen. …. for å høre hva du, Gud Fader, min skaper, og du, Herre Jesus, min frelser, vil tale til meg, som det lød i min barndoms kirke.
Alt liv trenger næring for å leve og å overleve. Også troen. Min tro sitter i ørene.
Her fra lesepult og prekestol, med Bibel og salmebok, skal vi ta inn hva Gud vil si oss og gi oss.
(ved alterringen, med kalk og disk)
Min tro sitter i munnen.
Her rekkes vi den mat som alle trenger.
Ved alterbordet har vi lagt oss til noe stygge uvaner, som synes nesten uutryddelige.
"Jeg er kirkegjenger, men jeg er ikke altergangandes," som en ellers vettug vesteråling sa det. Jeg vet ikke om det er en falsk beskjedenhet. Falsk, jeg mener, gal er den i et hvert fall. Han som ga oss livet i dåpen, gjør alt for å holde liv i det. Gjør vi alt vi kan for å holde liv i det? Er det viktig for meg med min tro? Livsviktig? Må ha det. Bare må ha det!
Kom, for alt er ferdig, sier presten. Jo, ha meg unnskyldt, men jeg er ikke ferdig. Ferdig til å gå det skrittet. Skal du vente på at du blir ferdig, kan det skje at du aldri kommer dit. Ta imot først, så blir kanskje troen ferdig etter hvert.
Drikk deg til mot!
Drikk deg til tro!
Troen sitter i beina. Kom! Må ha det. Bare MÅ ha det!
(med foldede hender i kordøren)
Troen sitter i hendene mine. De foldede hender. Når jeg folder hendene, øver jeg meg på å tro. På festen etter en borgerlig konfirmasjon, lot en av talerne falle en kritisk bemerkning om de kristne som satt med hendene i fanget, med foldede hender, mens verden omkring dem kunne trenge et tak. Foldede hender er uvirksomme hender. De okkuperer ressurser som verden trenger. Da fikk den gamle bestefaren ordet og sa at han visste én ting en kunne gjøre med et par foldede hender: En kunne holde rundt et menneske!Vigslingsgudstjenesten min her for nesten på dagen 14 år siden, falt på bots- og bededag.
Jeg skulle tale om bønn og siterte Halvdan Sivertsen: Ti tusen tommeltotta, neglesprett og selbuvotta. Mange av oss blir så valne på fingrene, når vi skal folde dem i bønn. På seg sjøl kjenner en andre. Å folde hendene er å øve seg på tro. Gjør det til en daglig øvelse!
Jeg folder ikke hendene bare fordi jeg tror. Jeg tror fordi jeg folder hendene.
Det er faktisk ikke bare slik at troen må komme innenfra og ut i armer og bein. Troen går også andre veien, fra hendene, fra beina, fra ørene og inn. Slik begynte troen i mitt liv. Den kom utenfra, hodeveien. Den viser seg i bein og armer.
Troen går gjennom kroppen! Trosveien har toveistrafikk. Den påvirkes også av det jeg gjør. Det er en tro som kommer av å følge Jesus etter. Og som fører til å følge ham etter. Slik skal vi synge med Herr Petter:
synges) Vil du bli en troende - så gjør tro!
"Min Sjel jeg nu vil bøye/ til Gud som alt formaaer,/Han seer meg med sit øye/Og hjelper, hvor det gaaer./ Kom, Jesu! naar du vilt!/ At jeg med deg kan følge,/Saa er alt vel bestilt." Må ha det. Bare MÅ ha det!
Troen kan aldri bare bli inni oss. Min troshistorie begynner i hodeenden. Men den slutter i fotenden. Slik Mesteren selv lærte oss. Den siste kvelden han var sammen med sine venner, bandt han klærne opp til arbeidsstilling, slo vann i et fat, la seg på kne og vasket føttene på sine venner. En slaves jobb. "
Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde. Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre." (Joh 13,12ff).
Vi er mennesker med mer makt og myndighet enn noen slekt før oss. Vi er blitt så sterke at vi kan legge jorden vår øde. Troen må forvalte denne myndighet på kne. Ja, Gudslydighet kan også handle om sivil ulydighet. Det handler om oljeboring og overforbruk. Om grådighet og begjær. Det handler om undertrykkelse og misbruk av mennesker. Kirken har ikke patent på politiske løsninger. Men vi skal bidra til at hvert ansvarlig menneske forvalter sin myndighet på kne. I ydmykhet for våre medmennesker og for dem som skal overta etter oss. Da skal troen få virkninger på den store arenaen og på våre små hverdagsarenaer: Over kjøkkenbord og nabogjerde, i klasserom og arbeidsplass. Vi forvalter på kne. For vi er ikke øverste Herre i vårres verden!
Denne Herre skal vi reise oss og bekjenne. Vi skal hjelpe hverandre til å holde denne troen oppe hos hverandre, når vi nå bekjenner en hel Gud i vårres verden. Vi lar munnen si det og hele meg gjøre det Vår HERRE i vårres verden:
Jeg tror på Gud Fader - Jeg tror på Jesus Kristus - Jeg tror på den Hellige Ånd.
Powered by Cornerstone