Meny

Ørnes Begravelsesbyrå
Gammelveien 3
8150 Ørnes

Mail: terjeellen@gmail.com
Telefon: 97020731

Vi står til tjeneste med alt
vedrørende dødsfall og begravelser. 

Hilsen
Terje Isaksen

Søk i sidene våre
Du er her: FORSIDEN>Menighetsblad>Mblad 2005 klipp>Marathonmannen på Halsa
Marathonmannen på Halsa
mblad 200501

Marathonmannen på Halsa

2009-12-04
Jan Haugland er leder av Barne-og ungdomsutvalget i Halsa menighet og aktiv marathonløper.

Jan Haugland på Halsa er en tøff kar, veltrenet og senesterk. Han er aktiv i både idrettslivet i bygda og i menighetslivet. Han er rektor på Åg skole og i menigheten er han leder i barne-og ungdomsutvalget.

              - Fortell litt om din bakgrunn, Jan.

              - Jeg er født og oppvokst i Mandal og lærerutdannet. Jeg arbeidet som kateket på Modum i 1977-80, senere var jeg lærer i Saltdal og på Hamar, og på Skjervøy i åtte år før vi flyttet til Halsa i 1992. Elisabeth, kona mi, er her fra Halsa.

              Jeg kan legge til at jeg kjente Jan fra før, for mens han var kateket på Modum, var jeg kapellan der.

- Hva slags idrett driver du mest med?

- På vinteren blir det litt skigåing. Ellers jogger jeg fem ganger i uka. Jeg er glad i å løpe marathon og har sprunget fire ganger i Hamburg og noen ganger her i Nord-Norge. Og når en har barn som driver med ulike idretter, blir det mye kjøring og oppfølging. Det er også en hyggelig og sosial del av idrettslivet.

- Hva gir idretten deg?

- Den gir meg frisk luft og naturopplevelse, for jeg trener alltid utendørs. Jeg synes at det er gøy og jeg får energi til alle de andre tingene jeg skal gjøre både i jobben og familien.

- Men i marathon, når du springer med tunga ut av munnen og føttene verker, det ser ikke så veldig gøy ut.

- Det ligger en veldig tilfredsstillelse i å klare å presse seg mot grensene for det kroppen tåler. Det er en fantastisk opplevelse å løpe over fire mil sammenhengende, nesten som å rulle av gårde på veien. Siste mila må en nok sloss. Men det gjør en altfor sjelden i livet. I gamle dager var det vanlig med fysisk slit enten en rodde fiske eller jobbet på gården. Det gjør godt å få oppleve fysisk slit også i vår tid og ikke minst etterpå, når en har klart det.

 

Kristendom og idrett.

- Var det vanlig å drive idrett i kristne miljø i din oppvekst?

- Det var lov å drive idrett, men det ble litt betenkelig, dersom en ble for engasjert. Det var litt farlig. Vi som drev idrett fikk ofte høre at det var en ting som tross alt var det viktigste i livet og det var å følge Jesus. Idretten kunne så lett få for stor plass i våre liv. Da hørte vi ofte at det ble forkynt at det var bedre å velge idrettsmiljøet bort, for sikkerhets skyld. Man måtte ikke bli for ivrig. Noen  følte nok at det var som å leve med håndbrekket på. Mange følte seg splittet innvendig og det førte til at flere av mine kristne idrettskammerater valgte idretten bort. Noen valgte kristendommen bort.

Jeg syntes at dette ble et kunstig valg. Jeg drev mest med friidrett og fotball og jeg fant ingenting i Bibelen som hindret det. En kan da vel tro på Jesus fordi om en er glad i å drive med idrett! Slik tenkte jeg som ungdom.

Men dette har nok forandret seg i de kristne miljøene i de siste årene. I dag er der mange store kristne ungdomsorganisasjoner som driver svært aktivt med idrett.

Det var to bibelord som ble til stor nytte for meg. Det ene var misjonsbefalingen, der Jesus lover å være med oss alle dager like til verdens ende. Og da ville han vel også være med meg på idrettsbanen og i skog og mark, ja, til og med når jeg satt i tannlegestolen, - jeg hadde tannlegeskrekk.

Det andre bibelordet var fra Filipperne 4,8: For øvrig, brødre: Alt som er sant, alt som er edelt, rett og rent, alt som er verd å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det!

Dette bibelordet betydde også

 

mye for meg. For meg var idretten positiv, sann livsglede og verd å legge vinn på. Der kunne også være negative ting i idrettsmiljøet som både festing og drikking, men det var det bare å kutte ut og ta med seg det beste. Troen på Jesus hjalp meg å være i miljøet sammen med idrettskameratene. . Det ble ikke nødvendig å bryte vennskap.

Fra barnetro til voksen tro.

Vi sier så ofte at Jesus er barnevennen, fortsetter Jan. Men Jesus er også ungdomsvennen og voksenvennen. Det er så viktig å kunne ta Jesus med seg over til voksen alder. For barna er dette å tro noe naturlig. Men mange ser dessverre ut til å miste troen i overgangen fra barn til voksen. Eller så legger de lokk på det åpne troslivet. Jeg tror at dette henger sammen med at mange i dag gjør troen til noe veldig spesielt. Det som skulle være en naturlig ting ved livet, blir gjort til noe spesielt for noen få såkalte ”superkristne” og hvem er vel det? Det er så viktig å få fram at det å ha Jesus med seg i hverdagslivet, det fungerer også som voksen. Det er jo en stor berikelse av livet.

Hva er normalt og hva er spesielt? Fuglen er fri i lufta, fisken er fri i vannet. Og hvis menneskene er skapt av Gud og Jesus er vår venn, så er vi fri og i vårt rette element nettopp i et liv nær Gud. Et liv med et åpent forhold til både Gud og vår neste, det er slik jeg tror at Gud vil at vi skal leve, avslutter Jan.

 

 

Powered by Cornerstone