Meny

Ørnes Begravelsesbyrå as
Gammelveien 3
8150 Ørnes

Mail: terjeellen@gmail.com
Telefon: 97020731

Vi står til tjeneste med alt
vedrørende dødsfall og begravelser. 

Hilsen
Terje Isaksen

Søk i sidene våre
Du er her: FORSIDEN>Bygninger>Fore kirke>Fore kirke 100 år>Utdrag fra 100 årsboka

Utdrag fra 100 årsboka

Skrevet av Unni Torsvik
2011-07-27

MENIGHETSRÅD

Fra og med januar 1922 var det opprettet menighetsråd i prestegjeldet – felles for hovedkirken på Meløy og Fore Kapell, med representanter fra hele soknet.

Renhold ser ut til å ha ligget menighetsrådet på hjertet fra første stund, kanskje har det vært et problem? Golvvask presiseres, og at det i vedtaks form nedfelles henstilling om å fjerne og tømme spyttbakker umiddelbart etter gudstjenestene, tyder på behovet for oppfølging.

Og hvordan sto det egentlig til med folkeskikken i hine hårde dage når menighetsrådet ser seg nødt til å nedfelle i vedtaks form en sak vedrørende ro og orden i kirken? Enstemmig ble det besluttet at presten skulle rette en apell til de kirkesøkende om å forholde seg rolig under gudstjenesten!

Kirketjenere anmodes om svartpussing av ovnene i sommerhalvåret, samt støvpussing av detaljpresiserte steder som gesimser, vinduskarmer, altertavle og prekestol. Det ble henstilt til Meløy formannskap å bevilge til innkjøp av primus til begge kirkene i soknet for oppvarming av vann til kirkevask.

Menighetsrådet henstilte til kirkesangerne m. fl. å samle folket om Guds Ord i kirken også på de søndagene det ikke var gudstjeneste. I 1922 var kirkesanger Johan Karstensen, John Nilsen og Lorents Ellingsen overlatt oppgaven å sørge for dette for Fores vedkommende.

I 1953 var det litt spesielt da man forberedte seg på valg av menighetsråd. Iflg. Lov av 29. april 1953 om Den Norske Kirkes ordning skulle nemlig Fore kapelldistrikt nå ha eget menighetsråd. Til Fore kapelldistrikt hørte følgende skolekretser: Glomfjord, Neverdal, Spildra, Mesøy, Reipå og Støtt. Meløy menighetsråd foreslo at hvert menighetsråd skulle bestå av 6 medlemmer, med 5 varamedlemmer. Valget skulle holdes følgende steder: Meløy kirke, Halsa skole, i Glomfjord og i Fore kirke. Valget ble avholdt i Fore kirke  søndag, den 29. november og i Glomfjord søndag, den 6. desember 1953, begge steder straks etter endt gudstjeneste. I Fore kirke ble det avgitt 45 stemmer og i Glomfjord 15 stemmer, tilsammen 60 stemmer. Alle hadde brukt den oppsatte liste. På to lister var der henholdsvis 5 og 10 stemmer.

Disse ble valgt inn i Fores aller første selvstendige menighetsråd:

1.   Poståpner Olaus Neverdal, Neverdal

2.   Fru Oddlaug Karstensen, Reipå

3.   Lærerinne Eva Lotberg, Reipå

4.   Lærer Peder Reinholdtsen, Neverdal

5.   Lærer Magnus Bye, Ørnes

6.   Organist Hans Tidemann, Ørnes

med 5 varamedlemmer.

Hjelpepresten i Glomfjord ble av biskopen oppnevnt som fast medlem av rådet i tillegg.

Det første konstituerende møte i Fore menighetsråd ble avholdt i Glomfjord hos pastor Woie den 8. mars 1954. Der ble Peder Reinholdtsen valgt som formann, Gunnar Woie som nestformann og Olaus Neverdal som kasserer. To revisorer ble også valgt, Johan Abrahamsen, Reipå, og Rolf Tidemann, Ørnes. Valget på kirkeverge for Fore kirke falt enstemmig på Hans Tidemann, Ørnes. Fore menighetsråd støttet fra første stund fullt ut tanken om utgivelse av et menighetsblad i prestegjeldet, men det skulle gå hele 6 år innen dette ble realisert.

I sak 33 i møte den 29. september 1954 ble det av Fore menighetsråd utferdiget søknad til biskopen om å få Fore menighet utskilt som eget sogn.

Glomfjord kirke var under oppføring i 1955/56, og den 18. desember 1955 ble det holdt et kretsmøte på Neverdal skole for Statkirkens medlemmer på Neverdal. Fore menighetsråd ønsket en uttalelse fra kretsen om den ville tilhøre Fore eller Glomfjord kapelldistrikt i framtida. Flere uttalte seg, og de aller fleste holdt på Fore som den naturlige tilhørighet.

Fra og med april 1957 utskilles Glomfjord som eget kapelldistrikt . De fikk eget menighetsråd, og konstituerende møte i Glomfjord menighetsråd ble holdt  hos pastor Gunnar Woie allerede den 14. februar 1957, ledet av formannen i Fore menighetsråd, lærer Peder Reinholdtsen. Han var oppnevnt av biskopen til å konstituere rådet, som trådte i funksjon den 7. april ved innvielsen av Glomfjord kirke. Fremdeles inngikk menigheten i samme soknet som Fore. Glomfjord nye kapelldistrikt omfattet Glomfjord skolekrets, og de skulle ha egen kirkebokføring. Det nye Fore menighetsråd – etter opprettelsen av eget råd i Glomfjord – konstituerte seg i møte den 1. mars 1957.

Utdrag fra 100 årsboka

 
 

Tårnfoten og hovedinngangen til Fore kirke, slik vi kjenner den i andre halvpart av 1900-tallet.

Fore%20kirke_b

 

 

Ledere av Fore menighetsråd

Konstituerende møte den 8. mars 1953.

1954 – 1956               Peder Reinholdtsen

1957 – 1965               Hans Tidemann

1966 – 1969               Johan Abrahamsen

1970 – 1974                Alfhild Kolvik

1975 – 1977               Nilly Moxnes              (var bortreist høsten/vinteren 1975/76,

                                                                       da Odd Wollbakk rykket opp som formann)

1978 – 1981               Oskar Nymo

1982                           Asmund Vederhus

1983 – 1985               Helga Hanssen

1986 – 1989               Oskar Nymo

1990 –                        Helga Hanssen           (hadde permisjon fra august 1990 ot ut året,

                                                                       Gunnlaug Nisja Selstad fungerte som formann)

                                   Gunnlaug N. Selstad

 

2006 -                         Jan Mosvold

                                   Toril Høivik

                                   Berit Selstad Hegle

                                   Tove Jørgensen Fredriksen

 

 

 

DIAKONI

Diakoni er et begrep som brukes om kirkens arbeid innen nestekjærlighet, definert som kirkens medmenneskelige omsorg og fellesskapsbyggende arbeid, samt den tjenesten som i særlig grad er rettet mot mennesker i nød.

Diakoniutvalg har vi hatt ganske lenge i menigheten – man vet for eksempel at Fore diakoniutvalg arrangerte fest for eldre i mars 1975, i tillegg til sine hjemmebesøk.

I 1987 vedtok Kirkemøtet Plan for diakoni i Den Norske Kirke. Den ble revidert 10 år senere. Denne planen flyttet diakonalt arbeid inn i menighetene. Hvert menighetsråd ble oppfordret til å finne diakonale oppgaver lokalt og en måte å takle disse på. Her tenkte man ikke i første rekke på sykepleierrelaterte oppgaver, men arbeid som det moderne samfunnet ikke ivaretar tilfredsstillende overfor sine borgere. Avhjelpe ensomhet, sorgarbeid o.s.v. Slik oppsto diakoniutvalgene innenfor de enkelte menigheter.

Fra Meløy kommunes side var det gjort vedtak om å opprette en soknediakonstilling allerede fra 1. juli 1987, som skulle lønnes 50 % fra staten og 50 % av kommunen. Forutsetningen var at det ble satt i gang kraftutbygging! Stillingen var tatt inn i langtidsbudsjettet.

Men allerede på et felles menighetsrådsmøte på Fore menighetshus tirsdag, den 10. september 1985 var diakonkonsulent Abel Gundersen gjest og hadde ordet for orientering. Han minte først om hva Bibelen sier om diakoni. I Ap. Gj. 6 står det at omsorgstjenesten hadde stor plass hos disiplene. De skulle vie seg til bønnens og ordets tjeneste, men også ha omsorg for andre. Disiplene innså at det måtte være en differensiering av tjenesten. I Bibelen står det både om mannlige og kvinnelige diakoner, tidligere titulert som diakon og diakonisse.  I Paulus’ 1. brev til Timoteus regnes opp livskvaliteter og gode holdninger. I Titus 2.14, 3.8 og 3.14 står det at vi skal lære å gjøre gode gjerninger og yte hjelp der det trenges. Gundersen presiserte at man måtte skille mellom gode gjerninger og lovgjerninger, slik at man ikke lot være å gjøre gode gjerninger i frykt for at det var lovgjerninger, som vi gjør for å gjøre oss rettferdige for Gud. De skal telle med i vår rettferdighetssak.

Gode gjerninger springer fram som en frukt i oss fordi vi tror på Kristus”, sa Abel Gundersen.

En diakon skulle ha en 3-årig utdannelse innen helse- og sosialfag, og i tillegg ett år teologisk utdannelse. Det var utkommet en Ot.prop (nr. 52), datert 31. mai 1985, som omhandlet ”Lov om diakontjenesten i Den Norske Kirke.” Loven hadde på dette tidspunktet ikke trådt i kraft ennå, men ville gjøre det så snart Kongen bestemte det. Premissene var gode og konsise, og gav forståelse for saken.

Staten ville nok forlange at når det skulle opprettes en slik stilling, så skulle det gjelde for flere år. Arbeidsmiljøet måtte være tilrettelagt, slik som hus, kontorplass/-utstyr, kjøregodtgjørelse o.s.v.

Diakonen skulle være daglig leder av diakonarbeidet. Han/hun skulle ha en oppsøkende og forebyggende funksjon, være miljøarbeider, kirkelig betjening, arbeide for edruelighet, ha sorgarbeid og andre spesialoppdrag. Behovet finner en helst ved sykdom, høg alder, alkohol- og stoffmisbruk, isolasjon, ekteskaps- og familieproblem, arbeidsløshet, ensomhet m.v. Fordi kirken opprettet slike stillinger, kunne det føre med seg at frivillige ressurser i menigheten ble utnyttet bedre. Kommunen ville aldri klare å få fram i lyset så mange frivillige arbeidere som kirken. Dermed kunne kommunen og kirken få sammenfallende interesser gjennom det frivillige engasjement.

Menighetsrådene skulle opprette stillingen som diakon. Kommunen måtte opprette den i sitt budsjett. Instruksen for diakonen måtte godkjennes av bispedømmerådet. Stillingen var dessverre ganske lavt normert ved avlønning, men høsten 1985 gikk Fore menighetsråd enstemmig inn for at det ble opprettet en slik stilling i Meløy. Det ble opprettet et utvalg med én representant fra hvert menighetsråd i Meløy prestegjeld + soknepresten som skulle arbeide videre med saken og drøfte behovet.

Etter at det ble etablert diakoniutvalg i menighetsrådene har det vært arbeidet jevnt og målrettet i tråd med intensjonene.

Fore, og senere Fore og Meløy diakoniutvalg har arrangert eldretreff på Fore menighetshus og i ”Det hvite hus” ved eldreboligene på Ørnes. Disse treffene har vært avholdt hver tredje uke, og det har variert litt mellom formiddags- eller ettermiddagstreff. Mangt og mye har stått på programmet på disse treffene, interessante foredrag og beretninger, lysbilder, sang, andakt, bevertning og loddsalg. Man har delt på de praktiske oppgavene, og det har vært organisert biltransport til møtene for de som har meldt behov. Kommunen har gitt gratis leie av lokalene. Det har vært arrangert busstur i diakoniens regi til nabokommuner og det populære tiltaket med baby- og småbarnsang er det også diakoniutvalget som har administrert.

Forbønnstjenesten har hatt ukentlige samlinger på Ørnes menighetshus. Det foreligger faste bønne-emner, og i tillegg er det forbønn for de som har bedt om det. Disse samlingene har vært åpen for alle. Diakonien har også årlig samlinger ute på øyene i sognet. Sangstundene på Ørnes sykehjem og på Ørneshaugen Bofellesskap er uvurderlige, et tiltak som har blitt og blir satt stor pris på både av beboerne, besøkende og de ansatte.

Alle i menigheten som fyller 75 år har fått en gratulasjonsfolder. Ved 80 år og videre hvert femte år oppover har man lagt ved heftet ”Størst er kjærligheten”. Diakoniutvalget har dekket utgiftene.

Diakoniutvalget har også påtatt seg arbeidet med å skaffe frivillige medarbeidere til tekstlesing, kirke-, dåps- og kirkekaffeverter.

Diakonien arbeider sammen med Frivillighetssentralen om en felles besøkstjeneste. Det har fungert godt. Det har vært et imponerende antall registrerte årlige besøk, og i tillegg kommer de uregistrerte besøksvenner i hjem og institusjoner.

Fore og Meløy diakoniutvalg har, i tillegg til de lokale oppgaver, i dag et adoptivbarn i SOS-landsbyen i Casablanca i Marokko, den foreldreløse gutten Karim El-Noury som nå er i ”konfirmasjonsalderen”. I barnelandsbyen bor han sammen med andre barn og pleieforeldre, får gå på skole og blir ivaretatt på beste måte.

Rundt 1983 gorde Bispedømmerådenes fellesmøte et enstemmig vedtak om at soknediakonstillinger måtte prioriteres på landsplan, på samme måte som var gjort for prest og kateket. Etter innstilling fra bispedømmerådets diakoniutvalg prioriterte Sør-Hålogaland bispedømmeråd Fauske, Meløy og Tysfjord prestegjeld. Da lovfesting av slike stillinger ennå ikke var et faktum, var det ventet at både bispedømmeråd og de aktuelle prestegjeld nok måtte være nøkterne i sine forventninger. Man trodde likevel at det ville være nyttig for de prioriterte prestegjeld at menighetsrådene utredet, drøftet og eventuelt søkte å legge til rette for en slik stilling. Den behandling prestegjeldenes menighetsråd gav denne saken, ville være av stor betydning for bispedømmerådets videre arbeid. Lokalt ble man gjort oppmerksom på at diakonikonsulenten ville kunne være behjelpelig i det videre arbeid. Denne planleggingen pågikk noen år i Meløy. Forutsetningen hadde vært at staten skulle bidra med lønnsmidler til ½ stilling og kommunen med den andre halvparten. I budsjettet for 1987 var posten oppsatt med 85.000 kroner, året etter var posten forsvunnet og for 1989 var den der på ny. Behovet var påtrengende, man hadde nå en kvalifisert person i Søndre Meløy som ønsket å gå inn i arbeidet, og Kirken ved soknepresten gikk sterkt inn for dette i et brev til Meløy kommune av 2. september 1988.

 

SOKNEDIAKONER

Utdrag fra 100 årsboka

I 1989 fikk Meløy prestegjeld midler fra Sør-Hålogaland bispedømmeråd til midlertidig å engasjere en soknediakon i halv stilling. Sykepleier Lise Jorunn Angell fra Engavågen ble – med de midler man hadde til rådighet – foreløpig engasjert fra 1. juni 1989 og ut året. Rapporten hun la fram etter 3 måneder viste med all sin tydelighet at behovet for en soknediakon var stort, og at hun utførte en jobb som det var viktig å holde i gang. Her var man imidlertid helt og holdent overlatt politikernes avgjørelser, i tillegg til at et fellesmøte den 28. oktober 1989 gav Fellesrådet (opprettet 1. januar 1990)fullmakt til å benytte midler fra Givertjenesten til å avlønne soknediakonen. Hvert menighetsråd ble anmodet om å styrke givertjenesten til dette formålet. For eksempel ble det foreslått at noe av det som kom inn til Menighetsbladet kunne gå til dette.

Fra 1990 gikk kommunen inn med 50.000 kroner i lønnsmidler – i tillegg til fortsatt støtte fra bispedømmerådet. I løpet av året ble det klart at Staten ville gå inn og refundere halvparten av lønnsmidlene dersom Meløy kommune opprettet fast stilling og sto for den andre halvparten. Dette ble vedtatt i kommunestyret, og fra 1990 hadde prestegjeldet soknediakon i full stilling. Lise Jorunn Angell gikk inn i denne stillingen. Skoleåret 1990/91 utvidet hun sin utdannelse ved Norsk Diakonihøgskole i Oslo, og den 18. august 1991 ble hun høytidelig innviet i Halsa kirke til diakonisse og soknediakon av biskop Grønningsæter. Dette var første gangen en diakonisse var innviet ved en gudstjeneste i Nord-Norge, og sokneprest Øystein Skauge karakteriserte denne søndagen som den største merkedagen i Meløy på lenge. Halsa kirke var fullsatt, og biskopen ble, foruten soknepresten, assistert av forstanderinne Beate Øglænd ved Diakonissehuset i Oslo, høgskolelærer Guro Hallgren fra Diakonihøgskolen, soknediakon Sigrun Volden, soknediakon Evy Karin Førde og diakonisse Johanne Grønningsæter. I tillegg stilte menighetsrådene i prestegjeldet med:

Halsa               Ragna Hermannsen

Meløy               Dortea Skaret

Glomfjord         Edvarda Kristiansen

Fore                 Helga Hanssen

Lise Jorunn Angell hadde alltid drømt om dette, men reglene hadde tilsagt at man måtte være ugift. Hun var både gift og hadde 4 barn. Disse reglene var nå endret og muligheten åpnet seg. Lise Jorunn var i utgangspunktet sykepleier. Stillingen som soknediakon i Meløy var ny, og ut fra arbeidsinstruksen måtte hun etter beste evne prøve både å gi den innhold og en struktur. Hun besøkte ulike institusjoner, holdt andakter, gav nattverd og var til hjelp og støtte der det trengtes. Besøkstjenesten lå hennes hjerte nærmest. Etterhvert startet hun også opp med angstgruppe.

Lise Jorunn Angell sluttet som soknediakon i Meløy i 1998.

Utdrag fra 100 årsboka

Berit Selstad Hegle(26) ble ansatt etter Lise Jorun Angell. Opprinnelig fra Reipå, og hadde etter endt utdannelse arbeidet i barnevernstjenesten i Gildeskål kommune og som miljøterapeut på Ørnes. Etter at hun kom tilbake til Meløy, var hun aktivt med i menighetsarbeidet, blant annet som administrator for Alpha-kursene. Berit var utdannet sosionom. Denne utdanningen kan inngå i grunnutdanningen for diakoner. For å være fullt kvalifisert krevdes nå i tillegg kristendom grunnfag og praktisk diakonal utdanning. Derfor ble hun tilsatt med tittelen ”diakoni-arbeider”. Berit ønsket å samarbeide med sosialtjenesten og frivillighetssentralen, og spesielt overfor rusmisbrukere og deres familier, samt andre i vanskelige livssituasjoner.

Berit er kjent for sin store kreativitet og vilje til å gjøre nye ting. Hun arbeidet tett i lag med frivillighetssentralen og klarte å få i gang flere viktige diakonale oppgaver. Ingen steder i Nordland virket besøkstjenesten så godt som i Meløy på denne tiden. Grupper for pårørende ble stiftet, som diakon hadde hun omtanke for mødre med små barn og deres behov, og startet opp med babysang og småbarnsang sammen med frivillige. Hun arbeidet for å holde unge borte fra rus og ønsket derfor å skape gode klubbmiljøer for skolebarn. Gudstjenesten mente hun burde bli mer barnevennlig, og deltok gjerne i planlegging av alternative måter å gjennomføre gudstjenester på. Sammen med soknepresten arbeidet hun for å spre kunnskaper om kristendommen til flere, og Alpha-kurs ble et av hennes store prosjekt – med mange takknemlige deltakere. Hennes omsorg for de svake i samfunnet gjorde at hun spesielt tok seg av beboerne på omsorgssentrene – hun sang og holdt gode andakter.

Berit Selstad Hegle sluttet som diakon den 31. juli 2004 og begynte i barnevernet i Meløy kommune.

Babysang/småbarnsang

Utdrag fra 100 årsboka

Babysang/småbarnsang er et diakonalt tilbud som menigheten har til unge foreldre på ørnes menighetshus.Berit Selstad Hegle har vært en av drivkreftene bak og Bjørg Nisja Selstad leder dette arbeidet i dag. Tiltaket har vært svært populært i nyere tid. Babysang er for barn opptil ca. 1 år og småbarnsang er for de som er fra ca. 1 år og opp til 3-4 år. Det er nesten utelukkende deltakere fra babysangen som fortsetter med småbarnsang. Her er det velkomstsang, bevegelsessanger og leker – både nede på golvet og rundt om i kirkerommet, ord for dagen (en liten andakt) og sosialt samvær rundt dekket bord. Hver samling varer i to timer og oppmøtet har vært stabilt på rundt 20 mødre. Ved avsluttet kurs inviteres fedre, søsken og besteforeldre. Da deltar alle på sluttsangen:

Jeg folder mine hender små

i takk og bønn til deg.

La alle barn i verden få

det like godt som meg.

 

Småbarnsangen har gitt tilbud for barn opp til 3 – 4-årsalderen. Kjersti Gjøviken meldte etter året 2007 om sangstunder periodisk én gang i uka

 

MELØY KIRKELIGE FELLESRÅD

Kirkelig fellesråder et organ innen Den norske kirke, og finnes i alle norske kommuner.

Rådet sammensettes av representanter fra de valgte menighetsrådene i kommunen. Rådets oppgaver er å ivareta kirkegårder, kirkebygg og kontorer for kirkelige ansatte. Rådets daglige oppgaver ledes av kirkevergen. Rådet er også arbeidgiver for flere av de ansatte i kirken: kirketjener, graver, klokker, menighetssekretær, organist, kontoransatte – i praksis alle andre enn prestene og de statlig ansatte kateketene.

Fellesrådet står for eventuell utleie av kirkens bygg og materiell – kirkerom, menighetshus og menighetssaler, kjeler, kopper og fat, kjøleskap, komfyr og oppvaksmaskin, strøm og teleskoplift …... Rådet administrerer også det som har med gravminner å gjøre, festeavgift, montering av monumenter, steinsikring og oppretting av stein, enkel klipp og stell, salmehefter og sanger til minnestund m. m.

Allerede sommeren 1972 sendte soknepresten ut en henvendelse til menighetsrådene i prestegjeldet i forbindelse med opprettelse av et fellesråd, ut fra en sak som var til behandling i Meløy formannskap den 5. mai. Fore menighetsråd sluttet seg til dette skrivet i møte den 13. juni.

Fore menighetsråd rettet en henstiling, ut fra et vedtak i møte den 14. desember 1988, til Meløy kommune om at kommunen – i samsvar med Lov av 29. april 1953 om Den Norske Kirkes ordning § 20 – nå bestemte at det skulle opprettes et fellesråd for menighetene i Meløy prestegjeld. Fellesrådet skulle tre i funksjon f.o.m. neste menighetsrådsperiode, d.v.s. fra 1. januar 1990. Innen den tid måtte det også utarbeides en organisasjonsplan for den kirkelige sektor i kommunen, der en felles kirkeverge skulle ha en sentral plass.

Meløy formannskap behandlet eventuell opprettelse av fellesråd i sak 89/1989, men dette vedtaket innebar kun at en del spørsmål måtte avklares og utdypes nærmere før saken ble tatt opp til realitetsbehandling.

Kommunestyret vedtok den 14. september 1989 å opprette et fellesråd for menighetene i Meløy fra 1. januar 1990, i medhold av Kirkeordningslovens § 20. Fellesrådet skulle knyttes til en felles kirkeverge for samtlige menigheter i kommunen, som skulle forberede og samordne de ulike saker før behandling i rådet. Denne ordningen ble ansett for å være et bidrag til og føre til en bedre samordning, samt en bedre ressursutnyttelse innenfor kirkenes ansvarsområde. Et fellesråd ville også bestå av en representant oppnevnt av Meløy formannskap.

De økonomiske uttellinger i form av økte utgifter var antatt å bli minimale ved opprettelsen av fellesrådet. Kirkevergestillingene ved de ulike menigheter i kommunen ble å betrakte som overflødige, men man hadde forståelse for at de til sammen 0,1 årsverk som ennå var i funksjon, fortsatt skulle bestå inntil naturlig avgang/oppsigelse.

Meløy kirkelige fellesråd består av to medlemmer fra hvert sogn, én prest og én fra Meløy kommunestyre/formannskap. Leder er sekretær.

Powered by Cornerstone