Meny

Ørnes Begravelsesbyrå as
Gammelveien 3
8150 Ørnes

Mail: terjeellen@gmail.com
Telefon: 97020731

Vi står til tjeneste med alt
vedrørende dødsfall og begravelser. 

Hilsen
Terje Isaksen

Søk i sidene våre
Du er her: FORSIDEN>Bygninger>Fore kirke>Fore kirke 100 år>Simones jubileumspreken

Simones jubileumspreken

2009-08-25

 

Kjære festmenighet,

I dag har vi all anledning til å møtes og å feire sammen.

Kirka har stått her i 100 år og i løpet av den tiden har det skjedd mye. Både selve bygningen og inventaret har forandret seg flere ganger i løpet av tiden. Mye av det vi ser her i dag er ikke ennå like gammel, for eksempel får vi sitte på nokså nye stoler i dag. Men bygget har nå likevel stått her på stedet i alle disse år. Det har stått her som et symbol for Guds nærvær her i Nordbygda. Kirketårnet viser opp til himmelen, til vår skaper og Gud.

Men det viktigste har kanskje skjedd inne i selve kirkerommet. Her har menigheten samlet seg til festgudstjeneste, konfirmasjon, dåp, begravelser, skolegudstjenester og mye mer.

Altertavla, som nå har stått her i vel 50 år, har sett ned på mange forskjellige mennesker som kom innom kirka. Den ser turistene som følger kystriksveien og stikker innom, når kirkedøren står åpen.

Den har sett alle de som var med i kirken for å jobbe her og sette kirken i stand til festdagen i dag, at den står nå så fint nyoppusset, lys, ren og pyntet til fest.

Og kanskje den ser også dem som kommer hit for å søke stillhet og hvile, folk som søker Gud og vil be en liten bønn foran alteret. Eller heller helt bakerst ved inngangsdøren?

Hvis altertavla kunne fortelle oss hva den har sett her, kan hende den kunne berette en historie som ligner på den Jesus forteller i dagens prekentekst. Skjønt, Jesus plasserte fortellingen ikke her i Fore kirke, men i templet i Jerusalem.

La oss høre hva han forteller.

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 18. Kapittel:

Jesus fortalte en annen lignelse til noen som stolte på at alt stod rett til med dem, og så ned på andre:

To menn gikk opp til templet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp og bad slik:

”Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, som snyter, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der.

Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.”

Tolleren stod langt nede og ville ikke en gang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa:

”Gud, vær meg synder nådig!”

Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke.

For den som setter seg selv høyt, skal settes lavt,

Og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.

Slik lyder Herrens ord.

Jesu fortelling er en lignelse. Og da får vi vel spørre, hva vi kan sammenligne den med i våre hverdager. Jeg vil begynne med templet.

Gudstjenesten i templet var nokså annerledes enn vår gudstjeneste i dag. Men likevel oppfylte templet noen av de samme funksjonene som også Fore kirke har i dag.

Templet var et symbol på at Gud er til stede i byen, i samfunnet og hos sitt folk. Til templet gikk folk med sin glede, når de hadde fått et barn; dit gikk de også med sin klage når livet nesten ikke var til å holde ut.

Dit, inn til templet gikk folk for å snakke med Gud, for å be.

Bønnen er noe av det viktigste, som kan skje i et Guds hus. I Lukas 19, da Jesus ser handelen som drives inne i templet, bryter han ut: Mitt hus skal være et bønnens hus!

Og også hos Martin Luther finner jeg dette igjen. Martin Luther var med, da slottskirken i Torgau ble innviet i året 1544. Der snakket han blant annet om det, hvordan den nye kirken skulle brukes. En setning av hans preken ble liksom hengende igjen.

Han ønsket, og nå kommer sitatet: „dass nichts anderes darin geschehe, als dass unser lieber Herr selbst mit uns rede durch sein heiliges Wort und wir wiederum mit ihm reden durch Gebet und Lobgesang.“(WA 49,588)

På norsk blir det da omtrent: at det skal skje i den intet annet enn at vår kjære Herre selv snakker til oss gjennom sitt hellige ord, og vi derpå snakker til ham i bønn og lovsang.

For Luther kommer det altså noe i tillegg til bønnen, nemlig det, at ikke bare vi snakker til Gud, men at også Gud snakker til oss, gjennom sitt ord. Vi skal høre på ham.

I dag er nok mye mer som skjer i kirken enn som så. Og det må jo ikke være noe i veien med det. Jeg tror faktisk, at Gud gleder seg, når for eksempel over 60 menn bruker de stemmene, Gud har gitt dem, for å fylle kirkerommet med vakker sang, så som vi kunne høre det her for 4 uker siden.

Men alt det vi enn gjør her i kirken, så gjør vi det i Guds nærvær og foran altertavla.

Og da er det et spørsmål om hvordan vi kommer inn i Guds hus og foran Gud, Hvordan ser det da ut i våre hjerter?

Kommer vi kanskje som fariseeren i Jesu fortelling? Eller mer som tolleren?

La oss først se litt nærmere på fariseeren.

En fariseer er jo en skriftlærd man. Han kjenner godt til Guds ord, bibelen, og har studert det i årevis. Han vet, hva Gud har sagd. Han vet, hva Gud vil at han skal gjøre. Han kjenner til alle lovene og budene som er gitt i vårt gamle testament. Og fariseeren lever etter dem. Fariseerens liv består i å følge Guds ord og gjøre alt det, budene sier. Med andre ord: Fariseeren strever etter det å føre et hellig liv. Han har viet sitt liv til å leve etter Gud ord.

Og det må vel i og for seg være en god sak.

Og, er det ikke flott at fariseeren synes at han lever et godt liv, at han er flink og kan være tilfreds med seg selv? Han er til og med takknemlig for det og kommer til templet, for å takke Gud for sitt liv og hvordan det er.

Det å takke Gud for våre liv, for alt vi har fått, for alt vi kan gjøre og for alt vi allerede har fått til, er en viktig sak. Så langt kan vi faktisk ta fariseeren som godt eksempel for våre egne liv.

Og også vi har i dag mye grunn til å være takknemlig. Menigheten har hatt denne kirken her til bruk i 100 år. Nå har vi klart å pusse kirken opp på nytt og å sette i verk en storartet jubileumsfeiring. Vi har fått mange flotte gjester hit, blant annet prester som var her før meg, og koret fra vennskapsmenigheten i Skrunda, bare for å nevne noen få. Menigheten har nå fått en ny prest og jeg selv en ny jobb. Jeg kunne nok fortsette med lista en god stund. Vi har all grunn til å takke Gud for alt dette. Takk er en viktig del av bønnen.

Men selv om fariseeren i Jesu fortelling begynner med takk, går det noe galt med bønnen hans. La oss se nærmere på hva det er:

Fariseeren ser tolleren som står lengre bak ved templets inngang. Og han ser det, hva de fleste i hans tid ser i en toller:

”Noen som arbeider sammen med Romerne, okkupasjonsmakten. En som har som jobb å ta penger fra folk, til og med fra meg. En som må presse dyre skatter fra folk som allerede har lite til å begynne med. En som hele tiden må være fristet til å ta mer enn de fastsatte skatter, for å fylle sin egen lomme. Og vi vet jo nå alle, at tollerne de er like alle sammen, de lar seg friste til det alle sammen.

Men jeg er ikke slik. Jeg lar meg ikke friste. Takk og pris Gud, at jeg er ikke som han der, tolleren!”

Og der har vi det: Fariseeren har begynt å sammenligne seg selv med tolleren. Og det er selvsagd tolleren som kommer dårligst ut. Fariseeren ser ned på tolleren.

Fariseeren er så overbevisst over sin egen hellighet, at han ikke ser sin største tabbe, sin største synd, eller det som mangler ham.

Fariseeren viser hverken forståelse for tollerens livssituasjon eller respekt overfor hans person. Man kan rett og slett si at han mangler kjærlighet til dett sitt medmenneske, sin neste.

Han har vel nok også glemt bort, at han, tross all sin egen flinkhet og hellighet er avhengig av Guds kjærlighet og nåde. Han har ikke noe, han kan be Gud om. Og Gud kan ikke gi ham noe.

For fariseeren har det tilsynelatende ikke forandret seg noe gjennom bønnen i templet. Han kom som hellig og rettferdig, og han går som hellig og rettferdig. I all fall i sine egne øyne. Men faktisk har det likevel skjedd noe med ham. Han har syndet mot sitt medmenneske, Guds skapelse, som han så ned på.

Hans hellighet og hans gudsforhold har fått store sprekker. Men om han noensinne kommer til å se det selv, vet ikke vi.

La oss derimot se på tolleren. Han vet, at livet hans ikke er perfekt. Han har kanskje sett, at det han gjør, kan forverre situasjonen for de fattige, og han likte ikke det. Eller så følte han bare, at det var noe som manglet i hans liv. Kanskje var det Gud som manglet?

Hvordan det nå var, så gikk han til Guds hus. Han vil snakke med Gud. Men han vet ikke så riktig, hvordan det går. Han er jo ikke så hellig som fariseeren som nettopp gikk forbi ham. Tolleren føler seg ikke verdig nok. Han våger seg nesten ikke over terskelen. Men han må snakke med Gud. Derfor går han. Over terskelen altså. Men ikke mye lengre. Han holder seg i bakgrunnen. Han tørr ikke å se opp. Så står han der med bøyd hode og ber sin bønn. Det eneste som han vet at han kan, ja må be Gud om, når han uverdige har først trengt seg inn i det hellige rommet, det er Guds nåde. Bare ved Guds nåde får han lov å være her.

Også i våre kirker finnes det mennesker som deler tolleren følelse av uverdighet. Også de holder seg i bakgrunnen. De vil ikke komme lengre frem. De vil ikke være synlige.

Når jeg ser dem, så gleder jeg meg, at de likevel har funnet veien til kirken og er med på sin måte. Og jeg vil ikke tvinge dem til mer enn det de vil selv. Men av og til får jeg utrolig lyst til å dra dem frem til alteret, nærmere til Gud, inn i hans nærvær. Det er der de hører til, i fellesskapet rundt alterbordet. Jeg vil så gjerne si til dem: Akkurat du, som kjenner deg minst verdig, er den som har mest lov til å være her. Det er jo det, det handler om.

Når vi står det ved kirkens dør, eller i gudstjenestens inngangsliturgi og bekjenner våre synder, da kan det jo også skje med oss, det som skjedde med tolleren. Jesus forteller nemlig at tolleren til slutt gikk derfra rettferdig for Gud. Han var kanskje ikke verdig til å begynne med. Men han viste selvinnsikt og ba Gud om nåde. Og Gud har hørt hans bønn. Gud har rettferdiggjort ham. Dermed får han adgang til Gud. Gud har fått lyst til å ta ham under haken og løfte blikket hans. Når han går fra templet, skal han gå oppreist.

Da har vi kommet til slutten av Jesu lignelse. Og jeg vil avslutte prekenen med mine ønsker for Fore kirke og det som skal skje i den og foran dette alteret i de neste hundre, to hundre år, eller så lenge det nå enn blir et Guds hus som står her.

Jeg slutter meg til Martin Luther og ønsker at det som skal skje her er, at Gud selv snakker til oss gjennom sitt ord og at vi derpå snakker til ham i bønn og lovsang.

Med utgangspunktet i prekenteksten vil ja da vektlegge to ting.

For det første: et lite ord som Luther bruker og som vi fort kan overse: ”Oss” eller ”vi”. Det er ikke bare enkeltmennesker som kommer hit for å høre Guds ord og be. Mennesker møtes her, de danner et ”vi”, et fellesskap. Jeg ønsker at vi som kommer hit ser hverandre og viser hverandre respekt, kjærlighet og omsorg. La oss da ikke ta fariseerens holdning mot tolleren til forbilde, men det, Jesus viste med sitt liv: at han satt og spiste med tollere og syndere og gav dem tilgang til sitt bord.

Det andre ønsket er dette: At det skjer noe med oss som kommer til kirka, når vi hører Guds or, ber og synger til Gud. La oss stå foran Gud i den bevissthet, at vi behøver hans nåde. Og så skal Guds ord få lyde slik, at vi som hører det, blir rettferdiggjort, kjenner frimodighet til å møte Gud ved alteret og gå derifra med oppreist hode.

Disse ønsker bærer jeg fram for deg, allmektige og barmhjertige Gud.

Vis oss din nåde og lær oss og elske hverandre.

Det ber jeg deg om for meg selv, for denne kirken, denne menigheten og alle som kommer hit.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet.

Amen.

Powered by Cornerstone