Meny

Ørnes Begravelsesbyrå as
Gammelveien 3
8150 Ørnes

Mail: terjeellen@gmail.com
Telefon: 97020731

Vi står til tjeneste med alt
vedrørende dødsfall og begravelser. 

Hilsen
Terje Isaksen

Søk i sidene våre
Du er her: FORSIDEN>Gravgårder og Gravsøk >Lover og regler>Ulike begravelsestradisjoner

Ulike begravelsestradisjoner

De forskjellige religioner - Regjerings forslag til nøytral gravferdsliturgi
2011-07-29
Syning i kirker

Ulike begravelsestradisjoner

Alle mennesker legger igjen en kropp når de dør som deres etterlatte har ansvar for å ivareta. Ideer om en verdig behandling av denne kroppen og et passende sted for den, har variert i Norge. Kremering, begraving i gravhaug, begravelse under kirkegulv, i mausoleer og på kirkegård og gravlund var alle vanlige skikker under forskjellige perioder.

I 1888 var det heftig debatt om innføring av krematorier i Norge. De som var for kremasjon argumenterte med at kirkegårder i byene var sunnhetsfarlige på grunn av de konstante forråtningsprosessene som foregikk der. Kremasjonsforkjemperne mente også at det var betydelig samfunnsøkonomiske besparelse i å investere i krematorier. Det var først 10 år senere, i 1898, at Norge fikk en lov som tillot kremasjon. Norges første krematorium åpnet i Bergen i 1907.

Høvdingenes gravhauger under vikingtiden var synlige tegn på hvem som hadde stor anseelse i samfunnet. Inntil sundhetsloven av 1805 krevde at alle skulle begraves på kirkegårder, betalte borgere store summer for å bli begravd på anstendige plasser som under kirkegulvet.

Ifølge gravferdsloven er gravens "fredningstid" 20 år. Etter denne perioden kan gravlunden kreve et leiebeløp for at plassen skal beholdes. Et varig minne på gravlunden er derfor avhengig av den dødes etterkommere.

De forskjellige verdensreligionene lærer noe om hva som skjer i døden, men innenfor samme religion vil det mange ganger være ulike retninger og lokale tradisjoner som har stor betydning for folk.  

Hinduene, sikhene og buddhistene ser på døden som noe som tvinger fram en gjenfødelse. Derfor er målet i livet å unngå selvopptatthet og å streve etter en åndelig avklaring som kan lede til åndelig frigjøring slik at en ikke blir atter en gang gjenfødt

Kristendom, jødedom og islam mener derimot at en er død inntil oppstandelsen, og at mennesker kan få evig liv i himmelen.

Folkelige tradisjoner kan operere med historier om gjenferd og spøkelser, og det florerer av skumle fortellinger om kirkegårdsbesøk rundt midnatt. 

Hinduer og sikher kremerer sine døde delvis for å forhindre gjenferd. Mange mener at uten kremering vil sjelen til den døde få problemer å frigjøre seg fra kroppen. Da er det fare for at sjelen svever hvileløst rundt i nærheten av liket.

Norske tradisjoner

De kristne gravferdstradisjonene i Norge har endret seg mye bare i løpet av et par generasjoner.

Tidligere var gravferder sterkt forbundet med skikker som gikk mange hundre år tilbake. Kroppen til den døde skulle på en siste reise sammen med slekt og venner - fra hjemmet til kirken eller kirkegården. Før den døde forlot hjemmet skulle han ligge på ”likstrå” et sted hvor familien og venner kunne ta avskjed.

Den døde skulle "synges ut" av hjemmet. Det ble sunget en salme, og så holdt en troende mann, en gravølsvert en kort tale. Etterpå ble en salme sunget igjen. Mange nyttet nå anledningen til å se likets ansikt for siste gang. Så ble lokket lagt på og spikret eller skruet fast.

Blomster var ikke vanlig. Den vanligste måten å vise respekt under likfølget var å strø granbar langs ruten. Hvis det var et ungt menneske som døde, ble grantoppene brukket for å symbolisere et brutt liv.

Inntil det 20. århundret var det vanlig at den døde lå begravd med hodet mot vest og ansiktet mot øst, slik at han kunne se mot soloppgangen og oppstandelsen på dommens dag. I en lang periode ble det lagt lite vekt på dette, men skikken er nå i ferd med å komme tilbake.

Mer enn 9 av 10 av alle som dør i Norge blir ennå begravd etter liturgien til Den norske kirke. Når et medlem av Den norske kirke dør, underrettes presten på stedet. Når mennesker dør uten pårørende i sin nærhet, har presten til oppgave å underrette dem så snart som mulig, ved ulykker er det ofte presten som blir kontaktet av politi for å underrette de nærmest pårørende.

Gravferd skal finne sted innen 8 dager etter dødsfallet. I Sverige ble det gjort endringer for noen år siden. I dag skjer det ofte at begravelse i Sverige skjer over en måned etter dødsfallet. I Sverige er det et ønske om å nærme seg den norske fristen for begravelse, mens i Norge er det et ønske om å nærme seg den svenske fristen for begravelse.

Islam

Ifølge muslimske tradisjoner skal døde helst begraves innen 24 timer. En avdød mann vaskes av et mannlig familiemedlem eller av en imam. En avdød kvinne blir vasket av et kvinnelig familiemedlem eller en jordmor.

På oppstandelsens dag skal alle gode sjeler vekkes direkte fra sine graver for å leve evig liv. Derfor skal muslimer ikke kremeres. Kroppen skal begraves liggende på høyre side og med ansiktet rettet mot Mekka. Det er vanlig for dem som deltar i seremonien å kaste tre håndfuller jord på graven mens de sier: 'Og av jord har Vi skapt dere, og til den lar Vi dere vende tilbake, og av den skal Vi la dere stå frem en gang til".

Ifølge muslimske tradisjoner skal gravsteder være enkle, uten pynt og prakt. Mange muslimske graver forblir derfor enten umerket, eller bare merket med grankrans eller en busk. Likevel er omtrent halvparten av gravene på muslimske gravlunder i Norge merket med gravstein. Det er en tendens at flere og flere pårørende velger å sette opp en gravstøtte for å ha et sted å komme tilbake til.

Buddhismen

Buddhister mener at de døde blir gjenfødt på høyere eller lavere plan avhengig av de meritter de har bygget opp i dette og tidligere liv.

Ringing av en stor klokke hjelper til å påkalle ånden til den døde. Ånden får deretter assistanse gjennom bønn fra de levende for å orientere seg i åndeverdenen. Å gå inn i døden med en positiv sinnstilstand i selskap med munker og familien kan bidra til gjenfødsel på høyere plan.

Buddhismen har ingen andre faste regler for behandling av kroppen til den døde enn at prosessen skal foregå på en verdig og respektfull måte. Den døde kan kremeres eller begraves - alt etter pårørendes ønsker. Hvite klær og hvitt pannebånd er symboler på sorg under seremonien.

Hinduismen

Hinduer tror at mennesker blir gjenfødt igjen og igjen, helt til de finner hvile. Ved å leve et høyverdig liv er det mulig å kanskje bli gjenfødt i en høyere form i det neste liv. Å drikke eller bade i vann fra den hellige Gangeselven bidrar til å rense bort synd.

Etter døden blir den døde rituelt vasket av familiemedlemmer og svøpt i hvitt tøy på gulvet, men med ansiktet udekket. Å dø på bakken viser respekt til jorden som mennesker har kommet fra, og skal også hjelpe sjelen til å frigjøre seg fra kroppen etter døden.

Den døde blir vasket i hjemmet, smurt med salve av sandeltre og kledd i hvitt tøy. Liket blir lagt i en kiste og dekket med blomster før det blir kjørt til krematoriet. En liten seremoni gjennomføres. Kisten blir deretter flyttet til kremeringsrommet. Etter kremering blir asken sendt i en urne til India for å bli strødd i den hellige elven Ganges.

Sikhene

Sikher mener at gjennom å leve et liv etter Guds plan, kan mennesker bryte gjenfødselens syklus allerede i dette livet

I Norge blir en død sikh vasket i hjemmet eller på sykehuset, kledd i rene klær og lagt i en kiste som blir pyntet med blomster og kranser. Pårørende og venner kjører i prosesjon til krematoriet. Lokket tas av kisten for å gi de fremmøtte et siste glimt av den døde, og syngende hjelper alle til å bære kisten inn i krematoriet.

Asken blir senere hentet for å bli strødd ut i rennende vann. Pårørende sender vanligvis asken til India, men gravferdsloven av 1996 tillater askespredning i Norge etter søknad til fylkesmannen.

Gravferd uten religion

I dag kan alle som ønsker det bli kremert eller begravd etter ikke- religiøse seremonier, eller fullstendig uten seremoni.

I 1969 ble en 300 år gammel bestemmelse opphevet som påla alle medlemmer av Den norske kirke å bli begravd etter kirkens liturgi. I dag kan alle som ønsker det bli kremert eller begravd etter ikke-religiøse seremonier, eller fullstendig uten seremoni. Begravelsesbyråene kan ordne alle de praktiske sidene og ta hånd om seremonier hvis pårørende ikke ønsker å gjøre det selv.

Ikke-religiøse gravferdsseremonier i Norge holdes oftest i et vanlig grav- eller krematoriekapell. Minnehøytideligheten vil ofte bestå av introduksjonsmusikk, en tale eller minneord, sang, kransepålegginger, diktlesning og avsluttende musikk.

Nye og gamle skikker

Perioden 1960-1980 var preget av en privatisering av gravferd i Norge. Å delta i ritualet ble ofte forbeholdt nærfamilien. De siste årene har det imidlertid grodd frem en fornyet interesse for bredere deltakelse ved livets overganger. Og hos mange er denne interessen knyttet til behovet for å finne nye uttrykk og ny mening - enten innenfor eller utenfor religiøse retninger.

Økningen i antall gravsteder utenfor de offisielle kirkegårdene og strøing av aske i høyfjellet kan ses i sammenheng med ønske om personlig tilpasning av ritualer. Gravferdsloven av 1996 åpner for dette:

Når det foreligger underskrevet og datert erklæring om det fra person som har fylt 15 år, kan fylkesmannen etter vedkommendes død gi tillatelse til at den som sørger for gravferden sprer asken for vinden. Fylkesmannen kan sette vilkår for tillatelsen. Ved slik gravferd kan det ikke kreves kirkelig medvirkning.

Å tenne lys ved ulykkessteder er en uttrykksform lånt fra katolske tradisjoner, men som i de siste årene er blitt mer og mer vanlig i Norge. Det spontane sørgeritualet etter kong Olavs død i 1991 viser hvordan mennesker finner nye måter å vise medfølelse på.

Kilder: Universitetet i Oslo, Den norske kirke.

Per Øyvind Eriksen, kirkeverge

Relaterte lenker
Powered by Cornerstone